Krabbefeltet

Fanatiske voldsmenn går fri

2006-11-19T23:12:00.000+01:00

Palestinere trakasseres daglig av israelske settlere og deres væpnede fløy, også kjent som det israelske militæret. Dette er så dagligdags at det sjelden eller aldri når vestlige medier. Men når det også rammer vestlige mennesker, så kan vi i hvert fall få et innsyn.

For det var dette som skjedde med svenske Tove Johansson 18. november. Hebron er en by med 120.000 palestinere og 600 jødiske nybyggere. I 1994 drepte den jødiske terroristen Baruch Goldstein 29 palestinere, og skadet 150. For å forhindre at dette skulle skje igjen valgte okkupasjonsmyndigheten å gi jødene kontroll over 20% av byen. Derfor er palestinske skolebarn tvunget til daglig å gå gjennom checkpoints for å komme seg til skolen. Trakassering av disse er dagligdags.

Internasjonale solidaritetsarbeidere har derfor, blant mange oppgaver, også tatt på seg å følge palestinske barn, siden okkupasjonsmaktens væpnede fløy har en litt lenger lunte overfor vestlige statsborgere. Men den lunta er tydeligvis ikke veldig lang. Som vanlig stilte settlere, Baruch Goldsteins gamle venner og alierte, seg ved checkpointen for å bidra til trakkaseringen. 18. november møtte rundt 100 settlere opp og ropte slagord som "Vi drepte Jesus. Vi kan drepe dere også." En gruppe av disse gikk nærmre og begynte å spytte og oppføre seg truende uten at okkupatens væpnede fløy, det israelske såkalte "forsvaret", brydde seg. En settler slo så til Tove Johansson med en flaske, med det resultatet at hun brakk kjevebeinet og gikk i bakken. Først da sa soldatene at "nå er det nok". Settlerne ble imidlertid ikke bedt om å gå. Tvert imot ble de der, jublet og tok bilder der de triumferte foran den svenske 19-åringen. Da politiet endelig kom brydde de seg ikke med å ta overfallsmennenes navn. Men de truet de andre menneskerettighetsaktivistene med å arrestere dem om de ikke fjernet seg.

En lege kom etter et kvarter. Men, i tråd med jødisk skrifttrohet, nektet han å hjelpe en ikke-jøde. I stedet begynte han å spørre de andre aktivistene om hva de gjorde der. Og da en militærlege fem minutter senere kom og la henne på en båre jublet fortsatt settlerne.

Dette er dagligdags for palestinerne, men vi hører ikke om det lenger. Det er også lite trolig at denne hendelsen vil få konsekvenser. Samtidig kan vi tenke oss hvilke ramaskrik det ville ført til om en svensk eller norsk tenåring hadde blitt behandlet slik av iranske voldsmenn mens representanter for det militære bare hadde stått og sett på. Ved sist presidentvalg slo både Bush og Kerry fast at "Israels sak er USAs sak". Som vi har sett en rekke ganger tidligere er ikke dette bare i USA. Israel er en rasistisk settlerstat som nekter en gang å erkjenne at den er det, og med denne har Norge helt normale forbindelser med. Den okkuperte, derimot, boikottes fordi den demokratisk valgte regjeringen ikke vil anerkjenne Israel. Derfor er det så viktig med menneskerettighetsaktivister som påtar seg oppgaver. De er selvsagt alt for få til å kunne gjøre noe med det store bildet, men de kan bidra til å avsløre Israels virkelige karakter. Derfor er det viktig at slikt som dette ikke forties.

Stupid White Man

2006-06-15T23:02:00.000+02:00

Jeg vet at det er lenge siden den kom, men først nå har jeg klart å få med meg filmen Fahrenheit 9/11 av Michael Moore. Og jeg tenker: "Tja..." For all del, det er mye bra her, mye interessant informasjon om hvordan USA behandler sine egne soldater, hvordan holdningen amerikanske soldater har til andre er, hvordan Bush-regimet har løyet, hvordan myndighetene i ettertid har klart å skape et terrorregime gjennom Patriot Act etc.

Men når Moore forsøker å forklare årsakene faller han fullstendig igjennom. Bush er en takknemlig person å kritisere. Han uttrykker seg ikke alltid like bra. Han er dyslektiker. Han stammer i blant og har generelt sett en klønete opptreden. Men er det egentlig så rart at han ikke visste hva han skulle gjøre da World Trade Center og Pentagon ble angrepet? Ville Michael Moore opptrådt annerledes? I USA har det helt siden 1776 vært en holdning om at landet var usårbart. Angrepet på Pearl Harbour i 1941, vil kanskje noen si. Men det var uansett ikke "mainland USA", det var Hawaii, og det er noe helt annet. Visst, det var etterretningsrapporter som poengterte at det var en fare. Men ingen amerikanere, helt sikkert heller ikke Michael Moore, trodde at noe slikt kunne skje. Er det da rart at han var usikker på hva han skulle gjøre?

Problemet til Moore er at han ikke ser det store bildet, noe som ikke minst viste seg da han i 2004 støttet John Kerrys kandidatur. Om man skulle tro filmen får man inntrykk av at hele USAs aggressive utenrikspolitikk er noe som er oppfunnet av George W. Bush og hans allierte. Filmen begynner med det svært tvilsomme valget i Florida i 2000 og det er vanskelig å få et annet inntrykk enn at han mener at ting ville sett annerledes ut med Al Gore i førersetet. Det er, med respekt å melde, piss.

Det var Demokraten Clinton som sto i spissen for ødeleggelsen av Jugoslavia, fra Dayton-avtalen til NATO-angrepet i 1999 og dets tragiske konsekvenser. Det var den samme Clinton som i 1998 gjennomførte Desert Fox-bombingen av Irak, det kraftigste angrepet på landet mellom de to Gulf-krigene, og som sto i spissen for en boikott av Irak som bare hadde ett formål: sulte ut det irakiske folket. Visst, Clinton var nok en mer opplyst person og ikke minst dyktigere politiker, enn Bush. Men i utenrikspolitikken har ikke politikken endret seg mellom de to siste amerikanske presidentene - enten vi snakker Irak, Israel eller Latin-Amerika.

Problemet er ikke personer, problemet er det internasjonale systemet som har oppstått i kjølvannet av den kalde krigen. Med USA i spissen har den dispilinerende nyliberalismen vunnet hegemoniet, og det var under Clinton dette ble befestet. Johan Galtung har en gang sagt at det ikke blir verdensfred før USA er delt opp i minst tolv selvstendige stater; det er noe i det, selv om heller ikke USAs hegemoni vil eksistere evig. Det er det som er problemet, ikke George W. Bush, Dick Cheney, Paul Wolfowitz eller Haliburton.

Ukas plate uke 21

2006-05-26T17:25:00.000+02:00

Madness
7
(Virgin)

En klassiker denne uka... Nå er vel ikke Madness det bandet som er mest kjent for LPene sine, men heller for sangene, og ikke minst musikkvideoene. Uansett, jeg har hørt mye på Madness denne uka, og jeg må nok si at "7", den tredje plata deres, er den beste.

Med sanger som "Cardiac Arrest", "Grey Day", "Shut up" og "Benny Bullfrog" er det ikke langt mellom høydepunktene. Dette var mens Madness ennå var lekne, samtidig som musikken var blitt mer avansert og spennende. Barsons pianospill, kombinert med Suggs' suggerende (måtte bare bruke dette ordspillet) vokalarbeid gjør det vanskelig å bli i godt humør, på tross av til dels svært dystre tekster - blant annet om å få hjerteinfarkt på bussen (en sang som for øvrig har en svært god musikkvideo).

Favoritten er nok imidlertid sistesporet "Day on the Town" som handler om å være i London om sommeren: "To get on a red bus and go everywhere, see all the sights and not pay the fare". Ikke at jeg har vært i London om sommeren noen gang, men denne sangen gir meg lyst.

Og, forresten, CDen min er en russisk piratutgave...

Min musikk

2006-05-19T16:33:00.000+02:00

Har sett at andre har laget en liste over 25 tilfeldige låter i MP3-spilleren sin. Da får vel jeg også gjøre det. Jeg bruker forresten Foobar2000 - en bra MP3-spiller.

1) Dread Zeppelin, Free Bird (fra The Fun Sessions)
2) Negazione, Lo Spirito Continua (fra Lo Spirito Continua)
3) Jello Biafra/Melvins, Those Dumb Punk Kids (Will Buy Anything) (fra Sieg Howdy)
4) Köttgrottorna, Yngve & Yxorna (fra Köttrea 1983-98)
5) No Means No, Humans (fra The Worldhood of the World (as such))
6) Vegan Reich, War Machine (fra Vegan Reich)
7) D.Y.S., Yellow (fra Wolfpack)
8) Battery, What I'd Gave (fra Whatever it Takes)
9) Queen, Don't Stop me Now (fra Shaun of the Dead Soundtrack)
10) Hi-Fi and the Roadburners, Chi-Town Hustler (fra Wine, Women and Sin)
11) Black Flag, Damaged I (fra The First Four Years)
12) Imperiet, Be the President (fra Imperiet)
13) Pet Shop Boys, Liberation (fra Pop Art - the Hits)
14) Jello Biafra/D.O.A., Power is Boring (fra Last Scream of the Missing Neighbors)
15) Ole Paus, Industridepartementets rag (fra Stopp pressen)
16) Entombed, Lights out (fra To Ride, Shoot Straight and Speak the Truth)
17) Dread Zeppelin, More than a Woman (fra It's Not Unusual)
18) Lifetime, Gone (live) (fra Background)
19) Black Uhuru, Puffed Out (fra The Dub Factor)
20) Knutsen & Ludvigsen, Trikken hjem (fra Knutsen & Ludvigsens verste)
21) Los Fastidios, Homer Simpson (fra Los Fastidios)
22) The (International) Noise Conspiracy, Black Mask (fra Armed Love)
23) Matisyahu, Aish Tamid (live) (fra Live at Stubbs)
24) The Selecter, Street Feeling (live) (fra Live in Concert)
25) Lifetime, How We Are (fra Jersey's Best Dancers)

Ikke dum den...

Ukas plate uke 20

2006-05-19T16:06:00.000+02:00

The Streets
The Hardest Way to Make an Easy Living
(679 Records)

Jeg får vel åpne denne bloggen med å presentere den plata jeg har hørt mest på sist uke, og jeg vil forsøke å gjøre det samme i ukene fremover.

The Streets a.k.a. Mike Skinner har fått en del hard medfart for å ha forlatt gata til fordel for luksuspalasset, og, greit nok, du finner nok ikke tekster her som overgår som "Fit but you know it" i gjenkjennelsesfaktor. Men det bør man vel heller ikke vente. En tekst som "War of the sexes" står uansett høyt hva gjenkjennelsesfaktor angår. Og er det egentlig noen grunn til å kritisere ham for å skrive om det livet han lever i dag? "A Grand Don't Come for Free" ble en kjempesuksess - Skinner er ingen hvem som helst lenger, noe han viser i tekster som "When you wasn't famous" og tittelsporet, uten at han akkurat glorifiserer kjendislivet.

Musikalsk er dette Skinner som vi kjenner ham fra tidligere utgivelser. Selv om han utvilsomt er påvirket av amerikansk gangsta-rap så har han en helt egen stil. Vokalarbeidet er heller ikke helt rap, men du verden hvor mye bedre det er med pratende vokalarbeid på britisk enn på amerikansk. Det er stil. Men samtidig så består jo tekstene av mer en "bitch" "motherfucker" og "yo" - det tekstmessige påvirker det musikalske, mens musikken påvirker teksten.

Favorittlåtene for øyeblikket er for øvrig "War of the sexes" og den rørende, nærmest melankolske "Never went to church".